fbpx

Å være kreftpasient og prøve å leve et liv

Foto: Sør-Troms museum

Det å få kreft er et sjokk. For pasienten, familien og omgangskretsen. Da jeg fikk blærekreft for noen få år siden ble det selvfølgelig svært inngripende, først og fremst for meg selv, men også for mine nærmeste, og andre som hadde behov for å forholde seg til meg gjennom arbeid eller foreningsliv.

I mitt tilfelle er ikke kreftsykdommen veldig dramatisk i seg selv, enn så lenge. Jeg gjennomgikk en operasjon og startet med ei treårig BCG-behandling etter noen måneder. Opp- og nedturer også her.

Etter noen behandlinger måtte jeg gå på halve doser, og jeg merker at behandlingen «tar» meg kraftigere for hver gang. Etter et år ble det funnet noe som så ut som ny oppblomstring av kreftcellene. Heldigvis var det falsk alarm, men ventetiden på negativt resultat (altså at de ikke fant kreft) gav mange refleksjoner, og alvoret med diagnosen seig kraftig inn hos meg og mine.

Samtidig er omsorgen fra omgivelsene varmende. Jeg trenger ikke forklare meg når formen er varierende, og ingen venter noen forklaring når jeg må melde avbud på avtaler eller engasjementer av ulike slag. De siste tre årene har behandlingene holdt meg borte fra jobben en måned hvert halvår. Ettersom jeg er mellomleder på et museum så er jeg i kontakt med mange personer, både kollegaer og forbindelser som får sitt virke påvirket av at jeg er borte. Det krever både forklaringer og planlegging. Igjen – det er godt å ha umiddelbar forståelse fra omverden.

Heldigvis er ikke sykdommen mer plagsom for meg enn at jeg kan la livet gå stort sett som før. Det er også et poeng at jeg ikke skal la den være definerende for meg. Jeg er ikke først og fremst pasient! Jeg ønsker at det skal være noe jeg er innom sykehuset med av og til, og ellers skal jeg ha livet mitt i fred. Jeg lever så bevisst etter dette at jeg kan bli forvirret når folk spør meg om hvordan jeg har det, og jeg svarer litt desorientert at «jo takk bare bra», før jeg innser at det ligger et dypt alvor og ei seriøs bekymring bak spørsmålet. Jeg har lært meg å sette pris på at jeg har vanlige hverdager og at jeg har normal kapasitet til å leve et travelt liv.

Så kommer jeg på sykehuset. Der er jeg bare pasient. For et par behandlinger siden fant de at jeg hadde en infeksjon, og noe som kunne se ut som cellevekst. Legen ba meg dra hjem og komme tilbake om et par måneder når de hadde knekket infeksjonen og fått svar på prøvene. Dette ville rote til hele livet mitt i flere måneder framover og jeg satte i gang forhandlinger med legen. Mine kollegaer var nå forberedt på at jeg skulle være borte en måneds tid og at jeg deretter skulle være i sving igjen. Både mine egne og andre menneskers planer måtte settes på vent, og drifta av museet måtte tilpasses denne plutselige nye beslutningen. Samtidig er livet utenfor sykehuset en bagatell når man er kreftpasient. Det er en potensielt livstruende tilstand og da er alt annet uvesentlig. Likevel var jeg nødt til å forhandle med legen om å få en annen ordning. Jeg tror han så det oppriktige engasjementet mitt og bestemte seg for å finne en løsning. Ja, de kunne få svar på prøvene før uka var omme. Prøven var negativ og infeksjonen var borte etter noen dager med antibiotika. Da det var gått ei uke fikk jeg BCG-instillasjonen som planlagt, og etter fire uker var jeg på jobb igjen som planlagt!

Man må selv stå opp for sitt eget liv. Legene er gode til å tolke prøver og vurdere symptomer, de er gode til å se pasienten. Men jeg er mer enn en pasient, jeg vil ta vare på livet mitt utenom sykdommen også. Jeg har lært at man ikke må godta alt legene sier, noen ganger kan de tilpasse seg og ta hensyn til livet utenfor sykehuset.

Tore Einar Johansen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *