Bare jeg tenker på noe annet, så blir sikkert kreften borte. Tenker mange.
Men nei, kreft er ikke som en furten unge som ikke får nok oppmerksomhet. Den bryr seg lite om hva du tenker på. Livskvaliteten din, derimot, er avhengig av hva du tenker på og hvordan du tenker. Og du kan ikke tenke deg frisk, men du kan tenke deg friskere. Om du ser forskjellen.
Men er det en fordel å ikke vite? Ikke bry seg? Ikke engasjere seg? Ser ikke slik ut. Prostatagutta har gjort et par spørreundersøkelser i egne rekker og (when appropriate) sammenlignet med resten av befolkningen for å finne ut hvem PROFO-mannen er (PROFO = Prostatakreftforeningen). Undersøkelsen ble analysert av prof. Sophie Fosså på Radiumhospitalet. Hun fant at PROFO-mannen var yngre enn gjennomsnittet av prostatakreftpasientene da han ble diagnostisert. Han har bedre utdannelse, har ofte lokalisert sykdom (altså ikke spredning), har relativt god helse og følges opp hos fastlege i større grad enn tidligere. Pasienter med tilbakefall fikk mer behandling i 2008 enn i 2005, og de benyttet seg i stor grad av tilbudet om informasjon gjennom PROFOs møter. Jeg mener også å ha lest at PROFO-mannen lever lengre enn andre prostatakreftpasienter, men denne lenken inneholder ikke noe om det. Derimot viser Kreftregisterets årlige publikasjon Cancer in Norway at prostatakreftpasientene lever betydelig lenger nå enn før, og knekken på kurven sammenfaller rimelig bra med PROFOs tilblivelse og aktiviteter på området.
Moralen er: kunnskap gir riktige handlinger, engasjement gir utløp for negativ energi og påfyll av positiv. Søk sammen!