Vi hører om mennesker som behandles for kreft, og erklæres friske. Så, etter en stund kommmer kreften tilbake. Ny behandling, kreften borte. Ny periode med optimisme…….. bang! så er den der igjen. Hva er det som skjer?
Kreft er celler. Enkeltvis eller i hauger og lass. Noen vokser og deler seg, vokser og deler seg igjen, og lager stadig nye celler. Andre ligger og hviler.
Når cellegifta suser rundt i kroppen, dør ofte de cellene som er i aktiv delingsfase fordi de da ikke har de beskyttelsesmekanismene som celler i hvilefase har. Kreftceller er ofte (dvs. litt oftere enn normale celler) i aktiv delingsfase, derfor drepes disse. Men av og til er det noen celler som ikke dør. Kanskje de overlevde fordi de hadde litt dårlig blodtilførsel (i midten av en svulst kan det være trangt om plassen og lite næring å få tak i) og dermed ikke fikk høy nok cellegiftdose. Kanskje de ikke var i aktiv deling, men lå og slumret litt. Etter at giftangrepet er over, blir restene etter deres døde kamerater resirkulert, og de gjenværende cellene får mer plass, mer næring og mer oksygen. Hiiiiiii –ha!
Noen ganger har cellene overlevd fordi de har utviklet en måte å klare seg på i litt ugjestmilde omgivelser, eller en plan B for hvordan gjøre akkurat den cellefunksjonen som cellegifta er innrettet mot. Da dør alle celler som kjører etter plan A, mens cellene som kjører etter plan B, overlever. Ofte er da plan B samtidig en oppskrift på hvordan overleve neste omgang cellegift. Dette betyr at i en behandlingsomgang dør kanskje de fleste kreftcellene, og vi ser at svulsten blir mindre. Hurra!
Men så kan det være noen få tøffinger som overlever. Disse ser vi ikke før de har vokst en stund og blitt mange, mange flere tøffinger. Noen av disse har utviklet andre egenskaper enn sine forfedre. Kanskje den egenskapen kommer til nytte ved neste runde med cellegift….
Ved hver behandlingsomgang får vi en utvelgelse: de cellene som ikke tåler behandlingen, dør. De cellene som tåler den, dør ikke. Det betyr at kreftsykdommen ikke oppstår på nytt etter hver behandling, den er der hele tiden selv om vi ikke har metoder til å oppdage den. Det betyr også at for hver ny kur med cellegift blir kreftcellene vanskeligere å utrydde.
Merk at innenfor en sammenhengende serie med cellegiftbehandlinger, f.eks. 12 behandlinger med tre ukers mellomrom, vil cellene i liten grad kunne regenerere (at de tøffeste cellene vokser og formerer seg). De tre ukene uten cellegift brukes til å få stadig nye kreftceller inn i delingsfase slik at de blir sårbare for behandlinga. Det er først etter at hele kuren (serien av behandlinger) er avsluttet, at eventuelt gjenlevende tøffinger slikker sine sår, rister litt på hamsen og setter i gang med å lage nye svulster.
Kreftbehandling er sjelden en kjapp 1500-meter. Det er oftere en trippel maraton.