I boka ”Pappa. Norske fedre snakker ut” redigert av Olav Viksmo Slettan (ISBN 82-489-0146-7) forteller Jens Petter om sin blærekreft. Jeg har plukket noen sitater fra boka, jeg anbefaler på det varmeste å få tak i den (på biblioteket, kanskje?) og lese hele stykket:
Jens ser meg inn i øynene. De er klare og milde. På hodet danser noen tynne fjoner bare vinden så vidt smyger seg gjennom glippa på stuevinduet. Han er litt kvalm, trenger lufting. Det er ikke så lenge siden han var inne til cellegiftbehandling. Det er noe svineri. –Det er ikke greit å være bleieskiftarbeider når du er kvalm, gitt, smiler han unnskyldende.
Han var revisor og partner i et større revisjonsfirma, var gift og hadde tre barn. Hadde aldri vært syk inntil 17. mai 2000. Diagnose: kreft i urinblæren. Rett før jul 2000 fikk han beskjed om at kreften hadde spredd seg ut i lymfesystemet. Sykdommen er uhelbredelig. Gjennomsnittet gir ham ett år å leve. I beste fall lever han i fem år til. Bare fem prosent med denne diagnosen gjør det.
-Jeg jobba veldig mye. Kom hjem når ungene skulle legge seg Vi kunne ikke dra noen steder, for jeg måtte alltid innom jobben. Tida var ingen spesiell gave, den var bare noe som gikk. –Nå har plutselig ett år blitt mye for meg. Det er horisonten min. For meg gjelder det å vinne tid i forhold til barna. Ett år er mye når minstemann bare er tre. Enhver ny opplevelse med ungene er ren bonus for meg.
Jens svelger. Det er tungt å snakke om barna. Selve sykdommen kan han lett snakke om. Han forteller uanfektet om forløpet. Om behandlingene og prognosene. At han håper å holde ut så lenge at det kanskje skjer noe innen kreftforskningen.
-Rett etter jeg fikk beskjed om at kreften hadde spredd seg, var vi på juleoppvisningen til jentenes turngruppe. Plutslig satt jeg der og tenkte: Dette kan være siste gangen! Der og da slo det meg. Det var forferdelig sterkt.
Han og kona har fått til råd å forklare ungene hvordan sykdommen forløper. Forklare at pappa ikke kan være med på alt mulig lenger, at han ofte blir kvalm og at han har mistet håret på grunn av cellegiftbehandlingen. De må rett og slett være hundre prosent ærlige og gi barna rene fakta, når de spør.
-Er du hundre prosent glad noen gang? –Faktisk oftere enn før. Nå tenker jeg mer over når jeg er glad. Til og med jobben er mer lystbetont nå, ler han.
-Er du forbanna? Bitter? -Ikke forbanna, bare så forferdelig oppgitt. Jeg har alltid gjort de riktige tingene. Jeg har levd sunt, aldri røkt. Vært flink til å planlegge, sett fremover. Kona og jeg har laget et godt liv for oss selv og ungene. Derfor blir jeg så oppgitt.
-Hva er det viktigste for deg nå? -Å holde ut så lenge at minstemann husker meg.