«Nei, tusen takk, du, jeg tror ikke jeg har lyst til å være med og markere blærekreftdagen eller gjøre noe annet for de andre blærekreftpasientene. Nå har jeg fått utmerket behandling og oppfølging ved mitt sykehus, jeg er erklært frisk, jeg orker ikke tenke på at det kan komme noe mer, og jeg har så mye annet å gjøre……»
Nei, hvorfor skal man gjøre noe for andre som man kanskje ikke har glede av selv? Jeg forstår det med å ikke ta inn over seg at det kan lure farer rundt neste sving. Jeg forstår at det er skremmende, opprivende, rystende. At av og til er det smertefullt å vite, og nærmest behagelig å ikke vite.
Det jeg ikke vet, er om de som har denne livsstrategien, om de har det bedre eller verre enn andre hvis de havner i den situasjonen at de får vite at de skal dø av en bestemt årsak.
Jeg vet noe om den seiersrusen man får når man har tatt Døden i jakkekragen, sett ham dypt inn i øynene og sagt: «Dra til Helvete med deg! Jeg har det travelt.»
Jeg har også sett på nært hold hvor fredelig den siste tida kan bli når en godt voksen mann får vite at han har lungekreft med spredning, det er ingenting mer å gjøre, men han får gjort opp sitt bo og snakket godt og lenge med alle som betyr mye for ham før han går inn i evigheten.
Det er en grunn til at vi mennesker er så forskjellig. Det er fordi man trenger ulike strategier og ulike løsninger i ulike situasjoner, for å redde menneskeheten. Derfor er ikke noen egenskap, noen strategi, noen tilnærmingsmåte mer allmengyldig og objektivt riktig enn andre.
Men kan man dø av å være redd? Kan man dø av å ikke vite? Man kan dø av å ta feil beslutninger, det er helt sikkert. Feil beslutning kan man ta dersom man ikke vet. Og AT man kan dø av å ikke takle stor frykt på en rimelig god måte, er jeg nokså sikker på. Men det er heldigvis få som ikke klarer det.
Men dersom blærekreft skal bli en sykdom man lever med og dør MED, ikke AV, må noen gjøre noe. Prostatakreft hadde en 5 års overlevelse på 50% for noen år siden, nå er den på noen-og-åtti. Det samme med brystkreft. Det har skjedd i samme periode som begge diagnoser har blitt løftet opp og fram, fått oppmerksomhet og blitt kjent.
Du skal snakke om blærekreft, engasjere deg for blærekreft, gå for blærekreft for de som ligger og spyr av cellegift akkurat nå og som ikke kan gå selv. Du skal gå for dine egne barn og barnebarn i framtida. Du skal gå fordi det er rivende urettferdig at ikke alle kreftdiagnoser får samme oppmerksomhet og profesjonelle innsats (jeg snakker ikke om pleie og omsorg for den enkelte pasient der og da ut fra foreliggende kunnskap, men ansvaret og innsatsen for å skaffe mer kunnskap slik at vi kan redde flere liv og gjøre livet bedre for flere). Du skal gå for de 360 som dør hvert år av denne sykdommen. Og du skal gå fordi ingen, absolutt ingen, noen gang er garantert at man IKKE får blærekreft. Denne sykdommen kan bruke fra 15 til 40 år på å utvikle seg. På 15 år kan vi ha kommet langt hvis vi begynner å gå nå.
Ta på deg noe gult og gå ut en tur lørdag førstkommende, den 5. mai. Benytt sjansen til å si til de du møter at du går for blærekreft. Vil du gå sammen med andre, så møt opp på parkeringsplassen til Bogstad Camping i Oslo kl. 11.00. Eller samle noen der du er.
God solidaritetstur!