James Watson (1928 -) fikk nobelprisen i medisin i 1962 sammen med Francis Crick for å ha forstått at DNA-tråden består av en stigelignende struktur som snor seg rundt seg selv, og at trinnene i stigen består av fire nukleinsyrer som passer sammen som hånd i hanske og danner et positivt/negativt mønster. Noen mener at Rosalind Franklin burde ha fått sin del av den prisen, men det er nå så. Vi har vel flere eksempler på at bak en fremgangsrik mann står en forundret kvinne… (for de uinnvidde: Rosalind gjorde grunnarbeidet, James og Francis høstet de modne fruktene. Seier soga. Jeg var ikke til stede.)
James Watson er fremdeles i vigør og skriver artikler. I den nyeste forteller han at antioksidanter ikke er løsningen på kreftsykdom, snarere tvert imot: antioksidanter kan forårsake kreft.
Det oksidantene – reaktive oksygen-arter som de også kalles – gjør, er å skade cellene. Rett som det er skal noen celler fjernes, altså dø, for å ivareta organismen som helhet. Blant annet da dannes disse stoffene – oksidantene. I kreftceller ønsker vi at slike molekyler skal dannes, nettopp for at disse cellene skal elimineres. Da vil vi ikke ha anti-oksidanter der til å beskytte cellene mot skade.
Antioksidanter hindrer kreftbehandling (cellegift, stråling) i å virke: De styrker kreftcellene på samme måte som de styrker de friske cellene.
Det gode rådet blir derfor: Spis antioksidanter – med fornuft – så lenge du er frisk. Ikke mens du behandles for kreftsykdom.
Syntes du dette ble litt overflatisk? Hvis vi skal gå nærmere inn på hva som skjer, blir det mye kjemi. Veldig mye. Jeg tror vi lar det være nå, kanskje en annen gang. Men forskningen gir altså Watson rett: antioksidanter og kreftbehandling er ingen god kombinasjon.
Artikkelen til Watson er omtrent så krevende som en kan forvente av en nobelprisvinner, men det er lov å prøve seg. Noen av presseoppslagene (trykk på den fremhevede teksten så kommer du til et av dem) og kommentarene ser ut til å være skrevet kun på bakgrunn av pressemeldinger eller andres beskrivelser, så ikke sku hunden på hårene. Hans artikkel har atskillig mer substans enn de øverste kommentarene kan tyde på. Men det er lov å være uenig med nobelprisvinnere også.