Beskyttet mot kreft
Jeg har alltid trent. Skøyter. Styrketrening. Jogging. Jeg mener også at jeg alltid har levd ganske sunt. Ja, kanskje ikke alltid… Litt fet mat har det blitt. Litt mye av livretten ”alle verdens fete oster”, og i voksen alder også litt vin til mat og fest. Men ikke overdrevet! Litt festsigar i ny og ne har jeg også tillatt meg etter at jeg rundet 40, men aldri blitt vanerøyker. Nei, det hadde jeg aldri våget!
Jeg har også spist vitaminer, mineraler og ørlite kosttilskudd, men alltid tenkt at det er maten vi spiser, som i all fall er ”halve føda”. Jeg har aldri trodd på noen mirakelkur av vitaminer og mineraler. Jeg har spist vanlig, sunn mat. Det er det jeg tror er viktigst.
Jeg har dessuten vokst opp under Vårherres hånd. Som søndagskolebarn tenkte jeg at Guds barn lever under en særlig beskyttelse. Vi sang jo ”Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare”. Så jeg har alltid følt meg ”beskyttet”. Også fordi jeg har trent og spist riktig, ja, nesten riktig, da…
Men så ble jeg rammet av kreft. Blærekreft.
La meg si det slik, nå som voksen og som prest og samfunnsviter av yrke: Ingen har spesielle privilegier fordi de har ”Gud på sin side”. Tro og livssyn gir holdepunkter og mental trygghet, ja, men alle mennesker deler de samme ”menneskelivets kår”, enten vi definerer oss som det ene eller det andre. Og ”menneskelivets kår” er avhengig av genetisk arv, miljøpåvirkning og sosiale faktorer. Derfor kan alle bli syke. Selv topptrente idrettsfolk i verdensklassen dør plutselig. Hjertet stopper. Idrettsfolk får også kreft og andre sykdommer. Ingen er altså helt beskyttet, selv om man gjør alle de riktige tingene, har Gud med seg, trener, spiser sunt eller lever riktig.
Likevel må vi skynde oss å si: Trening og fysisk aktivitet er sunt. Riktig kosthold er en viktig forebyggingsfaktor for god helse. Tro kan også være godt å ha, særlig når man ligger alvorlig syk på et sykehus… Dersom tro gir angst for hva som skjer ”etterpå”, kan den også være litt plagsom. Begge deler er min erfaring.
Selv om ingen altså kan være garantert mot sykdom fordi man trener, lever sunt eller har et nært forhold til Vårherre, er det ingen tvil om den store helsefaktoren som ligger i trening, riktig kosthold og mental balanse. Usunn mat, inaktivitet og usunne forbruksvaner forkorter menneskelivet. La det ikke være noen tvil om det. I vår tid øker levealderen takket være sunnere leveforhold og bedre sosiale og medisinske velferdsordninger.
Jeg ble syk som 58-åring. Nå har det gått noen måneder siden operasjonen. Siden da har jeg kommet i kontakt med mange andre som også har hatt blærekreft. Noen av dem ble syke som svært unge. Noen har blitt helt friske, mens andre fremdeles lever med kreften i kroppen.
Hva er viktig for oss når vi kommer i den situasjonen at sykdommen innhenter oss? Jeg tror det er viktig – som skrevet over, at vi er aktive. Aktive mot kreft. Trening og mosjon er en viktig faktor, men også andre ting: Arbeidet er kjempeviktig. Å komme tilbake på jobb gir noe av ”meningen med livet” tilbake. Sosialt liv er også viktig for en som er syk. Sosial omgang reduserer tunge tanker.
Personlig sliter jeg litt med angst og depresjon fra tid til annen. Etter at jeg ble syk, har det også kommet inn en ny modus i min mentale situasjon: Det har kommet en liten skygge over livet. Den ubekymrede, avslappede holdningen som har preget meg (når jeg ikke har vært deprimert), er ikke lenger helt den samme. Den uendeligheten av fremtid jeg som yngre og friskere så for meg, har fått et lite skudd for baugen. Et vindpust fra ”dødsskyggenes dal”, som vi prester snakker om når vi leser fra Salme 23 i Bibelen, kan kjennes fra tid til annen.
Jeg tror ennå at jeg kan bli over 90 år, som min far, men jeg ser også at siste del av livet vil bli tyngre enn da jeg var ung. Det er også en del av ”menneskelivets kår”. ”Vil man leve, må man bli gammel”, står det på et skilt ved inngangen til aldershjemmet hvor min svigerfar bor.
Da tror jeg det er viktig å være aktiv, trene, pleie sosial omgang og delta i prosjekter og meningsfulle aktiviteter.
Fredrikstad, 29. mai 2012
Frank Oterholt