Det er faktisk livsviktig å være glad og om ikke akkurat ubekymret, så iallfall se lyst på livet og tilværelsen.
Forskere fra MD Anderson Cancer Center i Texas presenterte data fra en epidemiologisk studie på den store AACR-kongressen nå i oktober. Blærekreftpasienter som skåret mer enn 16 på et depresjons-måleskjema (dvs. at de hadde en depresjon), hadde median overlevelse på 58 måneder. De som skåret under 16 hadde en median overlevelse på over 200 måneder. Median betyr at de har satt opp alle levetidene i en stigende rekke, og der pasient ”nummer” 50%, altså den som var midt i rekka, døde, beregnet de levetida (fra diagnosen ble stilt).
Videre så de på kromosomene til disse pasientene. Inni cellekjernene. Smått, spør du meg. Kromosomene er det samme som arvematerialet vårt, DNA-et, genene. De er lange og tynne, sju meter inni ei boble på noen få mikron eller enda mindre. Et garnfedd til strikking gir et bra (men altfor enkelt) bilde på hvordan denne tråden er snurret opp først en gang, så en gang til, så enda en gang og til slutt en fjerde gang for å holde orden på seg og ikke bli en vase.
Men så, på enden av disse kromosomene er det noen strukturer som kalles telomerer. De har samme funksjon som tuppen på en skolisse. For hver gang DNA-et fordobles slik at det kan lages to nye celler ved at den gamle deler seg, for hver gang det skjer blir telomerene litt kortere. Når de blir for korte, dør cellen. Korte telomerer er tegn på aldring. Gamle celler har kortere telomerer enn nye. Men kreftceller har et enzym, et proteinmolekyl, som skjøter på de korte telomerene. ”Telomer Extension her, bare to hundre spenn for åtte telomerer!” Lange telomerer gir kreftcellene evig liv. Enkelte kreftceller har levd i mange tiår etter at individet de kom fra, døde. Disse cellene lever i cellekulturer, altså plastskåler, og de dør bare hvis de får dårlig stell.
Celler kan også få kortere telomerer dersom de lever et anstrengende liv. Det kan være fordi ”verten” gir dem for dårlig stell, for eksempel ved at avfallstoffer hoper seg opp i vevet fordi verten beveger seg altfor lite. Eller at de får for dårlig mat dersom verten elsker pølser og aldri spiser opp fisken sin. Eller røyker. Eller kun inntar ”kosttilskudd” gjennom en vene i underarmen (skjønte dere den?).
Hva så? Jo, blærekreftpasienter med korte telomerer OG tegn på depresjon hadde over 3 ganger så stor risiko for å dø, og fryktelig mye kortere tid fra primærbehandlinga var ferdig til kreften slo til igjen: 31 måneder (disease free survival), sammenlignet med den ”gode” gruppa som hadde 200 måneder på seg til å leve et godt liv.
Fikk dere en anelse om hvorfor forskerne maser om at dere skal leve sunt og mosjonere og være optimistiske?
Men si meg, går det an å være happy-go-lucky med Døden sittende på fanget?
For feinsmeckere: En meta-analyse av sammenhengen mellom kreftutvikling og telomerlengden (i blodceller, ikke i kreftcellene –de jukser) viser at beviset for dette er sterkest for blærekreft.