Sportsjournalist Alan Hubbard i Independent on Sunday skrev i fjor en meget god artikkel om sine opplevelser som blærekreftpasient. Det er ingenting her som har endret seg i mellomtiden, så den er like aktuell i dag. Hovedtemaet er mangelen på oppmerksomhet rundt en så vanlig, og alvorlig, sykdom. “Beating the ‘poor man’s’ cancer”, er tittelen.
Men hvem vil gå rundt og være frontfigur for en fattigmannssjuke?
En annen tanke som slo meg: Idretten er en god eksponent for menneskets evne til å foretrekke (vi greier jo mer hvis vi vil) å holde orden på ikke mer enn tre ting samtidig. På første plass, annen plass, tredje plass. Der stopper det. Blærekreft er den FJERDE…
Dessuten får vi alltid slengt etter oss at “de fleste som får denne sykdommen er over 60”. Eller 50.
Jada. Av ALLE som får kreft er de fleste over 50. Det er i den gruppa man har levd lenge nok til å utvikle denne typen sykdommer. Barnekreft og testikkelkreft er unntakstilfeller, ikke hovedregelen innen kreftfaget. Det gjelder også brystkreft, selv om det er de unge som blir vist fram når man skal trekke til seg oppmerksomhet. Hva synes en på noenogtredve som får diagnosen blærekreft? Vi har kontakt med flere som har fått diagnosen i den alderen.
En annen ting: hvor er LO (Ja, Landsorganisasjonen) i denne sammenhengen? De organiserer veldig mange av dem som rammes.