fbpx

Hva ER kreft?

Tannverk er greit. Det har blitt et hull i tanna som har gjort at den følsomme nerva nede i tanna blir irritert og sender signaler som vi oppfatter som VONDT. Og influensa er et virus som setter hele kroppen ut av spill, hvor kroppen svarer med å kaste opp eller svette eller verke.

Men hva er KREFT? Hva er en svulst? Hva betyr det at det er celleforandringer i kroppen min? Hvordan oppstår kreft? Hva har skjedd når kreften har spredd seg?

Det starter med en celle. En celle er en liten pose. Vanligvis bittebitteliten, men hvert eneste egg (også strutseegg) er også en enkelt celle, utrolig nok. Selve posematerialet (cellemembranen) er bygd opp av mye fettstoffer og endel proteiner. Noen av disse proteinene fungerer som våre sanser: de tar imot signaler fra utenomverdenen og omsetter disse til ”handlinger” inne i cella. Vann, oksygen og noen andre stoffer kan gå rett gjennom veggen, mens andre holdes igjen og må gå gjennom egne åpninger eller kanaler. Inne i cella er det litt suppe, litt klatrestativ og litt garnpose. Klatrestativet (cytoskjelettet) er reisverket som gi cella form, og som i enkelte tilfeller kan få cella til å bevege seg. Suppa (cytosolen) består av vann, salter og en mengde ulike ”miniposer” som har hver sin oppgave, omtrent som nyrer, lever og lunger hos oss. Et sted inne i den ”store” celleposen ligger garnposen (kjernen). Inni denne ligger bunt på bunt med arvestoff i lange tråder (genene våre), dels tvunnet opp i nydelige bunter, dels løst opp slik at deler av tråden er trukket fram og kan håndteres på forskjellig vis. Hvilke deler av hvilke tråder, bestemmer hvordan cella skal se ut og hva den gjør.

Ser du det for deg? En fleksibel pose, et klatrestativ inni posen, en slags organisert (men tilsynelatende uryddig) garnpose inni klatrestativet, og ei suppe med diverse ingredienser som fyller hele posen.

I et egg er hinna innafor skallet cellemembranen, plommen er garnposen, suppa er hviten og klatrestativet gjør at hviten sier ”svupp” når du skiller hvite og plomme for å lage fransk omelett…

Hele kroppen vår består av celler, omtrent som boblene i såpeskum. I faste vev (muskler, lever, osv.) har hver boble sin jobb og sin plass. I blodårer og lymfebaner flyter celler, inkludert blodlegemer (hvite og røde), rundt med strømmen. Celler festes til hverandre, snakker med hverandre og opplever/sanser omgivelsene sine. Alle disse tingene påvirker hva cella gjør. I de FLESTE cellene i en voksen kropp ligger de FLESTE trådene i garnposen pent tvunnet opp. Cella ligger rolig på sitt sted og gjør jobben sin, enten det er å hvile ut etter avsluttet melkeproduksjon, være støttestruktur for nervevev eller annet.

Når cella er utslitt, utsultet eller blir skadet, dør den. En av nabocellene merker dette, begynner å vokse til omtrent dobbel størrelse, deler seg i to, og så er tomrommet fylt opp igjen. Slik fornyes hele kroppen hele tida, uten at vi legger merke til det før vi kikker på konfirmasjonsbildet…

Celledeling skjer hele tida, i hele kroppen: større pose, større klatrestativ, mer suppe. I denne prosessen blir også alt garnet i garnposen kopiert slik at hver nye celledel får hvert sitt komplette sett. Noen ganger (egentlig rett som det er) går kopieringen skeis, men en korrekturleserfunksjon inni garnposen ordner dette slik at kopien blir rett. Når celledelingen er ferdig, legger celledelene seg pent til rette på hver sin plass og prosessen avsluttes.

Kreft
Men så skjer det noen ganger at denne prosessen IKKE stopper. Den ene cella fortsetter å dele seg, delene av denne (dattercellene) fortsetter å dele seg, og dattercellene av disse fortsetter å dele seg…. Dette blir en klump av celler, en svulst, som etterhvert sender ut beskjed om at ”det må bygges blodårer bort hit, jeg trenger oksygen og næring”, og ”flytt deg, jeg trenger mer plass”. Svulsten kan trykke på det som ligger rundt, f.eks. klemme av ei blodåre eller ei nerve eller en urinleder eller en del av hjernen.

Men denne celleklumpen kan også gro utover som et rotsystem fra en settepotet, snike seg innimellom andre celler som en pensjonist i kassakøen (;-D). Disse rottrådene, utløperne, består av kjeder av celler. Celler som ligger i ytterkanten eller i tuppen kan løsne fra de andre og dra på sydenferie: de beveger seg mot et finere sted med mer oksygen og mer næring. Mest næring og oksygen er det i blodårene (kapillærene), og hvis mulig kryper cellen inn i en blodåre og blir med strømmen rundt i kroppen.

At celler vandrer rundt i kroppen er helt normalt. Det er en grunnleggende ferdighet for alle celler. Når et befruktet egg blir til et lite individ, skjer det en drøss med slike cellevandringer fra ett sted til et annet. Men i voksne individer skal bare noen få celler gjøre dette. De fleste skal holde seg i ro. Celler som deler seg oftere enn de skulle, og som vandrer avgårde når de skulle ha holdt seg i ro, er kreftceller. De er ”ondartede”. Usosiale. Ikke villige til å innordne seg i kroppssamfunnet. De lager kaos og rot og tull, men de er fortsatt celler: de bruker sine grunnleggende ferdigheter (evne til å dele seg og til å bevege seg), men på feil tid og sted. De tenker ikke, har ingen vilje, har ingen mål med det de gjør. De har en reguleringsfeil inni seg som driver prosessen.

Etter å ha kjørt tog i blodårene en stund, går de sirkulerende kreftcellene av på en hyggelig stasjon, finner seg ei tomt og bygger nytt hus der. Tomta var riktignok ikke ledig, men det bryr de seg ikke om. Da har vi fått en DATTERSVULST, en metastase, en ny svulst som på en eller annen måte kan registreres på bilder, i blodet, kjennes med fingrene, alt ettersom. Svulster som kan sees/kjennes kalles METASTASE. Enkeltceller eller små celleklumper som IKKE kan registreres på den måten, kallles MIKROMETASTASER. Kreft er altså vanlige celler som gjør det de kan og skal, men på feil sted og tid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *