Diagnostikk av blærekreft er en ganske enkel affære når man har rett utstyr, undersøkelsesmulighet og kompetanse. Det har urologene. Gullstandarden for diagnostikk av blærekreft er innvendig inspeksjon av blæra med en sonde hvor det sitter en lite kamera i tuppen, hvor man kan se om det finnes svulster i slimhinna. Undersøkelsen kalles cystoskopi.
Når fastlegen skal vurdere om en pasient kan ha blærekreft eller ikke, og om pasienten dermed bør henvises til blærekreftforløpet, er verktøykassa langt dårligere utstyrt. Det fastlegen kan støtte seg på, er først og fremst pasientens beretning om hvilke symptomer han eller hun har sett eller kjent: smerter sånn eller slik, blod i urinen, andre endringer i vannlatingen. En blodprøve vil ikke vise noenting. En urinprøve vil kanskje vise mer eller mindre blod, men det forteller ikke så mye mer enn det pasienten selv beretter. Urinprøven kan vise tydelige tegn på infeksjon, men hva om den ikke gjør det? Her må altså sammensetningen av funn danne grunnlaget for diagnosen.
Ingen av de symptomene som kommer med en blæresvulst – blod i urinen, smerter i området, andre vannlatingsendringer – er eksklusive for svulstsykdom: Hele rekka av symptomer kan også ha andre årsaker enn blærekreft.
Det de fleste pasientene kommer til lege for når det gjelder urinveiene, er infeksjoner. Men svie ved vannlating – er det samme følelsen som en smerte forårsaket av en blæresvulst? Blod kan komme fra betent vev, men det kan også komme fra en stein som lager sår i slimhinna og fra en tumor som blør – hvordan kan man se forskjell utenpå pasienten? Tømmeproblemer – forstørret prostata eller en svulst som dekker for åpningen til urinrøret? Lekkasjeproblematikk – svak bekkenbunn eller litt sviktende nervesignaler – kroppen begynner kanskje å dra litt på årene?
Svarene fra spørreundersøkelsen som Blærekreft Norge gjennomførte viser at dette er et vanskelig felt, med vanskelige vurderinger. Samtidig må noen stille de vanskelige spørsmålene, og ett av dem er: Ble blærekreft vurdert som årsak til symptomene?
Noen pasienter har fortalt: «Jeg visste at jeg ikke hadde noen urinveisinfeksjon, for det vet jeg hvordan kjennes ut.» De hadde ikke hatt svie ved vannlating, det var ingenting å merke på urinprøven, og de hadde ingen feber eller sykdomsfølelse slik man gjerne får ved infeksjoner. Noen leger har fortalt: «Her hadde jeg ikke tanken om blærekreft langt nok framme i panna.»
Informasjon som har fremkommet gjennom mange års erfaringsutveksling mellom pasientene, tyder på at man litt for raskt tyr til reseptblokka når en pasient kommer til fastlegen med symptomer som egentlig skyldes blærekreft. Symptomene blir oftest feiltolket til urinveisinfeksjon. Men hva er egentlig problemet – gjør dette noe? Ja, det gjør det. Det gjør at blærekreftpasientene kommer senere i gang med behandling, og tidlig oppstart av behandling mot kreft vet vi redder liv. At pasientene får en eller flere runder med antibiotika er i seg selv heller ikke bra; i tillegg til unødvendige bivirkninger av unyttig behandling kommer det flere og flere studier som peker på en mulig sammenheng mellom bakteriefloraen i tarmen (som påvirkes av antibiotika) og effekten av immunterapi mot nettopp blærekreft, i tillegg til at bruken av antibiotika skal ned i hele samfunnet på grunn av utviklingen av resistente bakteriestammer.
Synlig blod i urinen er et så vanlig symptom blant blærekreftpasienter at da SKAL legen vurdere blærekreft, ifølge retningslinjer og andre faglige ressurser fra urologene. Hovedregelen innen diagnostikk er og har alltid vært å avklare hvorvidt forholdet skyldes den mest alvorlige diagnosen først, før man går videre til mindre alvorlige diagnoser.
Når så mange som en tredjedel av pasientene har blitt tiltenkt urinveisinfeksjon før de fikk den korrekte kreftdiagnosen, må vi se nærmere på denne prosessen og de faktorene som virker inn. Er fastlegene oppmerksomme nok på blærekreft? Vet folk flest nok om blærekreft til at de kan ha dette i tankene når de går til lege med et aktuelt symptom? Finnes det andre faktorer som kan styrke og støtte prosessen fram til korrekt diagnose og tidlig påvisning av blærekreft?
Vi tror bevisstgjøring er første skritt. Avdekke problemet og kommunisere det ut til aktuelle mottakere. Norske allmennleger er så profesjonelle og faglig sterke at de vet at det å få påpekt en mulig svakhet i deres praksis er første og viktigste krav for å kunne gjøre en god jobb enda bedre. Påpekning av svakheter og feil er en helt nødvendig sak for å få et system til å fungere godt. Ingen har lyst til å gjøre feil, særlig ikke med andres liv og helse, og da må feilsøkingsfunksjonen fungere godt. Så må læringspunktene omsettes til endringer i praksis. Det blir neste punkt på programmet.
Hvis man er i tvil om en pasient skal henvises til utredning for blærekreft, kan man lese mer her.