Arvid: Til lett humring fra urologen…

Min blærekrefthistorie startet i 2017, da jeg var 55 år. I september det året var jeg i en stressende situasjon med skilsmisse og flytting på «hybel» i tillegg til at jeg nylig hadde blitt arbeidsledig. Vi skulle pusse opp litt på gamlehuset før salg og tankene svirret om fremtiden og alt annet. Om morgenen denne dagen 5. september 2017 kjenner jeg sterke smerter i brystet. Men som menn flest er jo smerter i egen kropp noe vi ikke tar så alvorlig, så jeg tenkte at dette går over.

Men, smertene vedvarte og lege ble kontaktet. Det bar rett inn på Riksen med hjerteinfarkt. Heldigvis av den veldig svake sorten. Men verden ble snudd litt på hodet ved at man plutselig ble avhengig av medisiner som skulle tas 1 til 2 ganger om dagen. Et fargerikt utvalg av gule, blå, rosa og hvite piller. -Følte meg nesten som en narkoman. Kondisen var på et lavmål og jeg kunne trenge sovepose på en tur til postkassa 5 meter unna.

Tiden gikk og formen ble stadig bedre, bortsett fra alle blåmerkene som kom pga. blodfortynnende medisiner. Men, det at jeg gikk på sterke blodfortynnende var utslagsgivende for mitt neste sykehusopphold:

Fredag før nyttårsaften 2017/18 våknet jeg tidlig på morgenen og måtte tisse. Alle har vel opplevd at urinen har skiftet farge f.eks. etter en fuktig tur på byen e.l., men den rødfargen som kom ut denne morgenen lignet faretruende på blod. Mengden og intensiteten på rødfargen skremte meg såpass at jeg tryglet fastlegen om en time umiddelbart.

Og det fikk jeg. Urinprøve ble tatt sammen med en grundig undersøkelse og en haug med spørsmål. Henvisning til urolog ble sendt der og da.

I begynnelsen av februar 2018 ble jeg oppringt fra Drammen sykehus, urologisk avd. med spørsmål om jeg kunne komme til en undersøkelse i morgen kl. 10:30. De hadde fått en avbestilling og jeg var først på listen.

Og selvfølgelig kunne jeg det. Frykten for hva det kunne være ble overskygget av gleden ved å være så heldig å bli så raskt ekspedert i det norske helsevesenet. Vel inne på urologisk og etter 17 forsøk på å finne en blodåre for infusjonsvæske, var vi klare til dyst. Undersøkelsene – røntgen og cystoskopi – gikk greit og det var bare å reise hjem igjen og vente på resultatet.

Vel 14 dager etterpå kom det en ny innkalling og denne gangen skulle jeg få vite hva som var galt. Beskjeden var dyster. En ondartet svulst i blæra. Det positive var at den så ut til å være liten og ha en liten rotstokk som han sa. Urologen ble litt overrasket da jeg sa: Og når har du tenkt å fikse dette?

Med godt humør ankom jeg Drammen Sykehus onsdag 22. mars 2018 for innleggelse og påfølgende operasjon.

Torsdag morgen ble jeg gjort klar for operasjon og etter hvert lå jeg på operasjonsbordet med bena i været, epidural i ryggen og lam fra livet og ned. Det var en merkelig følelse. Rart å se på skjerm at legen brant av lag for lag av svulsten jeg hadde. Den så mye større ut på skjermen enn det jeg hadde forestilt meg. Men, jeg regnet med at urologen visste hva han drev med og mine tanker begynte å finne andre ting å bry seg med. Jeg ville finne ut om jeg kunne bevege tærne mine på tross av bedøvelsen. Forsøket resulterte i at når jeg ville bevege på stortåa, så ristet hånden min. Dette førte til latter fra min side og panikkreaksjon fra anestesisykepleierne. Latter og den bedøvelsen jeg lå med var visst ikke helt forenlig med hverandre. Etter å ha forklart hva jeg drev med, hørte jeg til og med en lett humring fra urologen.

Det ble fredag og jeg håpet jeg kunne dra hjem før helgen. Og det kunne jeg under forutsetning av at jeg kunne vise til en hel urinering uten problemer. Den kom i 4-5-tiden på ettermiddagen og jeg kunne fornøyd reise hjem.

Jeg hadde fått beskjed om at det i dagene som kom kunne komme blodflak i urinen og at dette kunne være smertefullt. Og jeg kan love dere at det kom blodflak i urinen og noen ganger så smertefullt at tårene rant i strie strømmer. På det verste hadde jeg mest lyst til å amputere hele skiten, men det gikk over etter noen uker.

I ettertid har jeg vært på både 1- og 2-årskontroll, uten noen tegn til nydannelse i blæra. Så foreløpig kan jeg si at jeg er frisk og fri for blærekreft, selv om jeg kan ha fått en liten bivirkning. For noen ganger når jeg må urinere, ja så må jeg urinere NÅ(!) og ikke om 5 minutter når jeg finner et toalett.

Umiddelbar tissetrang kommer stort sett etter at jeg har kjørt bil lenge eller sittet lenge i sofaen og da er det stort sett ikke noe problem. Men som vaktmester av yrke, etter 6 timer på en sittegressklipper, bør jeg helst parkere klipperen et sted med muligheter for å få tømt seg. Jeg har etter hvert blitt flink til å være på rett sted når trangen kommer. Dessuten lønner det seg å sitte når jeg tisser for å få tømt blæra helt, ellers kan det komme utsig som jeg ikke ønsker.

Jeg har vært heldig og det tror jeg kommer av at det ble oppdaget på et tidlig tidspunkt.

11.09.2020, Arvid Michalsen

Vil du lese mer om de offisielle retningslinjene for diagnostikk, behandling og oppfølging av blærekreft ligger de her.