Amerikanske fagfolk er bekymret for tilstanden innen fagfeltet blærekreft. Og det har de vært lenge. Derfor gikk de sammen om å skrive en artikkel om dette i Cancer, et tungt internasjonalt fagtidsskrift. Artikkelen ligger her.
De viser blant annet hvor mye penger som brukes på ulike krefttyper, både pr. pasient, pr. dødsfall og totalt for hver type. De viser også hvor mange “grants”, stipendier eller prosjekter ville vel vi si, som støttes av National Institutes of Health (NIH) innen ulike krefttyper. Trodde du at kreftforskning var rettferdig fordelt etter behov? Se selv!
Avhengig av hvor detaljert man ser på saken, vil forskning innen én krefttype gi noen resultater som kan overføres til andre typer, mens forskning i ulike land på samme type kreft gir forferdelig mange flere muligheter til å overføre resultater som kan brukes av andre. Derfor er det mye mer nyttig for prostatakreftpasienter her i landet at det forskes på prostatakreft i USA, enn for blærekreftpasienter her i landet at det forskes mye på for eksempel brystkreft her i landet. Når vi så kommer ned på virkelig detaljnivå må ting testes ut på DEN krefttypen i DEN befolkningen uansett (det hender vi finner forskjeller mellom Danmark og Norge, så spesifikk er biologien).
Det sies av og til at kreftforskning er kreftforskning.
Ja og nei. Vi MÅ ha forskning innen hver krefttype for å kunne nyttiggjøre oss kunnskap fra andre felt. Og problemet over hele den vestlige verden, hvor blærekreften er relativt vanlig, er at INGEN land gjør mye på dette feltet, ikke engang USA.
Noen mener også at en kreftpasient er en kreftpasient, og at de kan puttes i samme sekk. Nåja. Det kommer vel an på øynene som ser, gjør det ikke? Hva er din erfaring?