Temaet “pårørende” har enorm variasjon, fra de som knapt vet eller merker at livsledsageren har en alvorlig sykdom, til de som nesten sliter seg spent fordervet.
Jeg gjengir et hjertesukk fra en pårørende som har blitt tildelt en av de aller tøffeste kampene, tror jeg:
“Jeg er sååååå fed up – jeg er så lei av givere av de gode råd. Jeg er lei av sykdom og elendighet, og «ekspertenes» evigvarende strøm av livsregler jeg må følge – som pårørende. Jeg er lei av å bli fortalt hvordan jeg skal leve for at jeg skal holde ut å være den ultimate pårørende som tåler alt, utholder alt og godtar alt.
Jeg skal være et levende leksikon for sykdommen, jeg skal vite hva Gubben (pasienten) tenker, jeg skal forutse behovene til både familie og venner, for å få eksakt og adekvat informasjon om alt fra konsistens på det unevnelige til tilbakefallsprosent for blærekreft, og gjerne en 3-4 kreftsorter til.
Og så skal jeg ta vare på meg selv, jeg må trene, være sosial og møte venner, huske å spise og sove, huske å ikke slite meg ut.
Hør her; Jeg er sliten, inn til margen, jeg har aldri i mitt liv tatt meg en joggetur og har ikke tenkt å begynne med det nå. Jeg spiser og sover når jeg føler for det, ikke på kommando. Jeg har mine egne plager og har et enormt behov for å bare kjenne på dem innimellom. Jeg er redd 24/7 og bruker krefter på å holde det i sjakk. Jeg har behov for å være alene. Plukke meg i nesen og slippe en fjert.
Jeg vil også kunne se meg i speilet og være svart under øynene av gammel sminke og se ut som et kråkereir på håret, og kunne gå ut av badet og legge meg på sofaen uten å gjøre en dritt og ikke tenke mer på det.
Jeg er vant til at kroppen ikke vil, men nå vil ikke hodet heller lenger. Det koster for mye, bare å holde hverdagen innenfor de vante rammene. Samtidig er jeg rastløs, og tar meg i å vandre rundt i huset. En gang støvtørkende og en annen gang med muggen i handa i mitt evigvarende forsøk på å drukne plantene mine. Jeg åpner skapdører og ser på rot og utdaterte eiendeler som skulle vært desimert, men blir bare overveldet og sukker tungt mens skapdøra lukkes sakte.
Det kjennes som man har høst-, vinter-, mørketids- og vår-depresjon samtidig og livet står på vent.”
Den som vil lese mer om hvordan det kan være å være pårørende til en blærekreftpasient når det står på som verst, kan se på denne velskrevne og ærlige bloggen.