Frøydis: Jeg vil fortsette å være livsnyyyter!

-Sitter og leser om andre kreftpasienter, deriblant en annen blærekreftpasient. Tenk så likt min historie, men allikevel så ulikt. Alle har hver sin historie og sitt behandlingsforløp. Jeg ser mange misjonerer for spesielle kostholdsendringer, yoga og mindfulness, tilskudd av ditt og datt, springe maraton med kanyle i armen og kreftskjerf på hodet, besvergelser og mantraer. Jeg vet ikke helt, jeg…

Starten er lik: blod i urinen i månedsvis, alle de forskjellige antibiotikakurer jeg måtte igjennom før jeg selv måtte spørre om CT. Det var selvsagt ikke kronisk urinveisinfeksjon, det var svulst i blæra. Full pakke med utskraping og BCG-skyllinger i et par år. Selv om jeg hele tiden fortalte at jeg hadde murringer på høyre side i underlivet, var det ingen som reagerte. Det ble aldri foretatt noen undersøkelse om mulig spredning. Etter måneder med venting på undersøkelse av tarmen, ble det konstatert at «der var intet galt». Videre etter venting i et halvt år for å få undersøkt underlivet, ble jeg atter en gang fortalt at alt var i orden. Men hva var det da som murret og murret? Endelig etter år og dager ble det tatt ny CT. Den 1. august 2018 fikk jeg beskjed om blærekreft med spredning til lymfer og at dette ville jeg ikke leve lenge med.

-Behøver vel ikke fortelle at tiden som fulgte med cellegiftkurer i kø og forferdelige tanker om at jeg skulle dø rett og slett var et helvete.

Jeg hadde jo selvsagt også hørt om immunterapi, som mange av mine bekjente. -Ble jo til stadighet spurt om hvorfor jeg ikke fikk en slik behandling, det var jo så mye bedre, og jeg kunne jo bli frisk. Jeg spurte selvsagt kreftlegen min om det samme, men fikk da beskjed om at cellegift var mer effektivt. Jeg må jo innrømme det: svulstene krympet etter 17 cellegiftkurer. Jeg må vel si at jeg tålte dette bra bortsett fra forstoppelser og litt grums. Jeg fikk de obligatoriske pausene og på igjen når uhumskhetene begynte å røre på seg igjen. Etter forrige sommer følte jeg at noe var galt og ringte derfor til CT og fikk time dagen etter. Da viste det seg at jeg hadde spredning til eggstokk. Dette var noe nytt og derfor falt jeg mellom to stoler, eller rettere sagt to operasjonsstuer: Jeg hørte ikke til gynekologer og ikke urologer. Så da gikk jeg der og ventet i månedsvis igjen da, mens magen vokste. Til slutt fikk jeg operasjon på Radiumen og den sorgen ble slukket. Så da var det på igjen med cellegift for svulstene i lymfene. Slik har jeg holdt på til dags dato og har nå pause igjen til august.

Jeg er av den oppfatning at legene vet bedre hvordan jeg skal leve enn alle andre som mener at det å spise gress og kun drikke brennesleavkok er løsningen for å leve lenger. Jeg har fortsatt å leve, spise, drikke og hygge meg med venner akkurat som jeg alltid har gjort. Jeg synes jo ikke jeg lever så usunt. Ja, jeg lager hamburger med pommes frites en gang i blant og jeg spiser ribbe til jul (til og med med Aquavit til). Ellers i året spiser jeg normal frokost med brød, egg, servelat og vanlig syltetøy. Jeg spiser torsk, røkte kjøttpølser, fiskegrateng, koteletter og laks. Til alt dette spiser jeg potet og alle slags grønnsaker, tre forskjellige hver dag. Jeg vil kalle kostholdet mitt normalt. Jeg er heller ikke overvektig, og har aldri vært det. Jeg må nok innrømme at jeg har blitt betydelig slappere av alt dette «ikke-akkurat-vitaminer»-greiene (altså cellegiften) som blir sprøytet inn i blodårene mine så jeg orker ikke å gå så mye i skogen eller sykle som jeg gjorde før. Dette er trist, men jeg er jo ikke «syk» så jeg bør vel ikke klage.

Nå skal jeg i morgen på atter en hyggelig kveld med god mat, vin og venner. Jeg vet vel egentlig at livsnyyytere ikke lever lenger enn andre, men de lever bedre.

05.06.2020, Frøydis Jæger