Ut med BCG og Farmorubicin, inn med nanoteknologi i blæra: Noen kinesiske forskere har laget en ultraliten ”rørpost” (inspirert av gamle budstikker, kanskje?) av enkelt- veggede karbon-nanorør (SWNT, single-walled carbon nanotubes) med en liten dose pirarubicin inni. Jaja, inni og inni; iallfall kjemisk bundet til.
Pirarubicin (nevøen til Farmorubicin) er en type cellegift som brukes mot blærekreft, men som vel har sine svin på skogen når det gjelder bivirkninger, den som andre. Da snakker vi om ildfull tisseseanse, skvettlapp, rødbetesaft, dårlig stelt med blodlegemer i blodet og nyrer som ynker seg.
Disse nanorørene er så små og snertne at de kan bare smette tvers gjennom celleveggen ved diffusjon, eller de kan bli spist av cella gjennom endocytose: røret setter seg fast et sted på celleoverflata, denne bukter seg inn og danner en liten pose med røret inni. Så blir posen transportert som en doggiebag innover i cella og levert til adressaten, hvor nå det måtte være. (-Trodde du celler bare var bittesmå tomme ballonger med noen enda mindre ballonger og kuler inni, du kanskje? Nei, der er det full action med berg-og-dalbane og taljer og romstasjoner og mer til!).
Det var dagens cellebiologi-pushing. Tilbake til nanorørene. Det har seg nemlig slik, og det er utrolig fikst, at disse nanorørene samler seg inne i kreftcellene. Mye mer der enn i vanlige celler. Kreftceller er på en måte litt mer hølete men holder likevel bedre på innholdet sitt enn friske celler (enhanced permeability and retention effect, EPR), hvilket skyldes ” abnormal molecular and fluid transport dynamics”, som det står i Wiki. (Oversatt: unormal molekyl- og væsketransportdynamikk.). De har ikke de filtreringsmekanismene som holder større molekyler ute, og mangler det elegante nettet av strømlinjeformede blod- og lymfekar.
Resultatet er at disse nanorørene, lastet med cellegift, kan levere lasta si nøyaktig der den hører hjemme; i kreftcellene.
Det er noen stakkars rotter som har ofret livet for å gi denne kunnskapen, men en av de fine tingene var at behandlingen ga færre bivirkninger enn ved vanlig skylling med pirarubicin. En annen fin ting var at middelet virket minst like godt som ellers. Og da får vi si takk for hjelpen til rottene. De hadde det godt mens de levde.
Dette er såvidt jeg vet ikke prøvd på mennesker ennå, men det kommer nok snart. I mellomtiden kan vi andre ha gleden av en velskrevet artikkel fra et dyktig lag med kinesere, publisert i en utmerket brasiliansk publikasjon. Forskning kjenner ingen grenser.