Denne populærvitenskapelige artikkelen av journalist Maryn McKenna beskriver hva som skjer dersom vi ikke begrenser antibiotikabruken.
Forrige uke kunngjorde helsemyndighetene på New Zealand at den isolerte øynasjonen har opplevd sin første sak, og første dødsfall, på grunn av en stamme av totalt medikament-resistente bakterier. Fra New Zealand Herald:
I januar, mens han underviste i engelsk i Vietnam, fikk Brian Pool en hjerneblød-ning og ble operert på et vietnamesisk sykehus. Han ble deretter fløyet til Wellington Hospital hvor tester viste at han var bærer av bakterien KPC – Oxa 48 – en organisme som avviser enhver form for antibiotika. (=Klebsiella pneumoniae-stammer som produserer enzymet OXA-48 som bryter ned carbapenemer, den mest avanserte typen antibiotika.) Klinisk mikrobiolog ved Wellington Hospital, Mark Jones, sa : “Ingenting ville ta den. Absolutt ingenting. Det er den første bakteriestammen vi noensinne har sett som er motstandsdyktig mot hvert eneste kjente antibiotikum.”
Pools død er en forferdelig tragedie. Men det er også en leksjon, i to emner: Det illustrerer at antibiotikaresistens kan spres overalt uansett hvilket forsvar vi har satt opp, og det viser at vi er på randen av å tre inn i en ny epoke i historien. Jones, legen som behandlet Pool, sier: “Denne mannen var i den post-antibiotiske æra.”
“Den post-antibiotiske æra” er en frase som blir nevnt ofte i disse dager, det meste av tiden uten at folk stopper opp for å vurdere hva det virkelig betyr. For et år siden begynte jeg å lure på hvordan livet ville være hvis vi faktisk ikke har antibiotika mer. Jeg fikk støtte fra the Food and Environment Reporting Network, og i dag, 20. nov. 2013, blir Medium-rapporten vår publisert; “Imagining a Post-Antibiotics Future” – sett fra den andre siden av det antibiotiske mirakelet. Hvis vi virkelig mistet antibiotika på grunn av økende legemiddelresistens – og stol på meg, vi er ikke langt unna – her er hva vi ville miste. Ikke bare muligheten for å behandle infeksjonssykdommer, hvilket er åpenbart. Men også:
Evnen til å behandle kreft og transplantere organer, fordi at for å lykkes med dette er man avhengig av å undertrykke immunsystemet og med vilje gjøre oss sårbare for smitte. Enhver behandling som er avhengig av en permanent port inn i blodstrømmen – for eksempel nyre-dialyse. Enhver stor, åpen operasjon, på hjertet, lungene, magen. Enhver operasjon på en del av kroppen som allerede huser en populasjon av bakterier: tarmene, blæren, kjønnsorganene. Implanterbare enheter: nye hofter, nye knær, nye hjerteklaffer. Kosmetisk plastisk kirurgi. Fettsuging. Tatoveringer. (De siste kan vi kanskje klare oss uten, sier du? Noen tatoveringer er ledd i f.eks. strålebehandling mot kreft.)
Vi mister evnen til å behandle folk etter ulykker, både store ulykker som når du kræsjer bilen din og små, som når ungen din faller ned fra et tre. Vi vil miste sikkerheten ved moderne fødsler: Før antibiotika kom, døde fem kvinner av hver 1000 som fødte. Én av ni hudinfeksjoner drepte. Tre av ti personer som fikk lungebetennelse døde av det.
Og vi ville i tillegg miste en god del av vår billige moderne matforsyning. Mye av kjøttet vi spiser i den industrialiserte verden er oppdrettet med rutinemessig bruk av antibiotika. Uten medisinene som holder husdyr sunne i et konsentrert jordbruk, ville vi miste muligheten til holde husdyr på den måten. Enten ville dyr bli syke, eller bøndene ville måtte endre sin praksis og bruke mer penger når deres inntjeningsmarginer allerede er små. Uansett, kjøtt – og fisk og sjømat, også oppdrettet med rikelig antibiotika i oppdrettsanleggene i Asia – vil bli mye dyrere.
Og det ville ikke bare gjelde animalsk føde. Antibiotika brukes i plantedyrking også, særlig på frukt. Akkurat nå er det en multiresistent versjon av bakteriesykdommen pærebrann som angriper amerikanske eple- og pæreavlinger samt planter i rosefamilien. Det er i dag ett medikament igjen til å bekjempe den. Og når store avlinger går tapt, går landbruksinntektene samme vei.
Maryn McKenna skriver om antibiotikaresistens, i humanmedisin og i landbruket, i artikler og bøker. En personlig opplevelse førte henne inn i dette fagområdet. Tilfeldigvis fikk hun en kopi av nekrologen til sin grandonkel , hennes bestefars yngre bror Joe. Hun hadde hørt om Joe da hun vokste opp, fordi alle sa hennes far lignet ham. Alt hun visste var at han var pen, og døde ung, og det var noe ved hans død som var tragisk. Han var brannmann i New York City, og hun hadde alltid antatt at han hadde dødd i en brann. Det var feil. Han døde av en infeksjon, fem år før penicillinet kom på banen.
Joes død ble langvarig, og forferdelig, og det forandret hennes familie for alltid. Syttifem år senere liker vi å tro at dødsfall som hans er umulig. Men de er ikke det: som historien fra New Zealand viser, de skjer igjen. Vi har noen få sjanser igjen til å slå tilbake bølgen av motstand – men bare noen få, og ikke mye rom for feil. «Jeg håper vi griper de sjansene», skriver McKenna.
Norske landbruksmyndigheter har for lenge siden forstått dette, les her, publisert 15.11.13: “Sammenhengen mellom bruk av antibiotika og utvikling av resistente bakterier er godt dokumentert. I Norge har vi et lavt forbruk av antibiotika på landdyr og en god resistenssituasjon. Men i løpet av det siste året har vi påvist uvanlige resistensformer og svært multiresistente bakterier. Økende globalisering, reisevirksomhet og ukritisk bruk av antibakterielle midler i noen deler av verden er med på å bidra til denne utviklingen. Bakterier som er resistente mot ett eller flere antibiotika er et økende problem i mange land i verden. Resistens respekterer verken landegrenser eller artsgrenser. Det er derfor viktig å bekjempe denne utviklingen på flere plan, både i Norge og gjennom internasjonalt arbeid.”
Men har helsevesenet forstått dette, og klarer de å informere befolkningen? På Helsedirektoratets websider fikk jeg ingen treff på ordet “multiresistente”. På Folkehelseinstituttets sider ligger en veileder: “Forebygging og kontroll av spredning av multiresistente gramnegative stavbakterier og ESBL-holdige bakterier i helseinstitusjoner”. Men greier den enkelte lege å skille mellom de sykdomstilfellene hvor antibiotikabehandling bør gjennomføres og de tilfellene hvor man bør avstå, og i tillegg forklare pasienten eller de pårørende hvorfor og hvordan? Infeksjoner er VONDT, og tablettene står jo i hylla…