Hei! Jeg heter Eivind Storm Synnes. I januar 2010 fikk jeg påvist kreft i urinblæren og svulsten ble fjernet på Moss sykehus den 14. mars. Den målte 5 cm og jeg fikk reise hjem dagen etterpå, etter først å ha fått fylt urinblæren med cellegift og ligget med dette en hel time før de tømte den igjen. Da jeg skulle reise hjem på morgenen skulle de ta ut kateteret de hadde satt, noe som gjorde forferdelig vondt. Det ble utført av en sykepleier som mest sannsynlig ikke var noe god på dette. Deretter skulle jeg forsøke å tisse på vanlig måte. Jeg gikk på toalettet, men det sved så forferdelig at jeg svimte av. Jeg krøp inn i sengen og lå og bar meg som en liten drittunge, det gjorde så forferdelig vondt. Sykepleieren skjønte tydeligvis ikke hvor vondt det gjorde for hun mente jeg måtte forsøke igjen. Jeg gikk ut igjen men svimte av på samme måte. krøp på alle fire mot sengen og lå med beina på gulvet og på magen over sengen og bar meg atter som et lite barn da det gjorde utrolig vondt.
Jeg opplevde denne sykepleieren som lite empatisk og omsorgsfull for det var lite å spore av dette både i hennes blikk og ansiktsuttrykk. Antageligvis var det noen andre som hadde observert hendelsen, for etter en stund kom overlegen og sa de hadde bestemt at kateteret skulle settes inn igjen og at jeg skulle ha dette i ca. en uke før jeg skulle få det fjernet poliklinisk i Fredrikstad. Nå ble jeg glad, da jeg overhodet ikke ville klare å tisse på vanlig måte. Gikk dermed med urinpose på beinet og måtte ligge med dette døgnet rundt hjemme. Da dette ble fjernet gikk det relativt greit da denne sykepleieren tydeligvis hadde gjort dette før.
—
Jeg ble deretter satt opp på tremåneders kontroller. Men så fikk jeg beskjed om at de ville ha meg inn igjen for å høvle av et lag der svulsten hadde sittet for å se om de hadde fått fjernet alt.
Dermed dro jeg inn igjen for å utføre dette enkle inngrepet. Kl. 08:00 en dag i mai ble jeg derfor trillet inn på operasjonssalen, men kirurgen som skulle utføre inngrepet kom springende og sa at jeg ikke skulle trilles inn allikevel, da de hadde besluttet at dette inngrepet ikke skulle utføres. Kirurgen bøyde seg ned til meg og spurte om jeg ikke hadde hørt noe om dette. Jeg svarte som sant var at nei, det hadde jeg ikke, ellers ville jeg jo ikke ha møtt opp. Dermed ble jeg i all hast fortalt at de nå i samsvar med Ullevål og Riksen hadde besluttet at jeg skulle operere vekk; urinblæren, lymfekjertler, prostata, sædblæren og blindtarmen.
Jeg fikk sjokk, jeg ble sikkert rar i ansiktet, masse rare tanker for gjennom hodet. Jeg hadde mistet min far i prostatakreft bare to år tidligere og tenkte at nå er det min tur. Kirurgen bemerket at hun synes jeg så rar ut og spurte om jeg reagerte. Da ble jeg sint og repliserte med å spørre om hun synes det var så rart, da jeg egentlig kom for å bare høvle av et lag der svulsten hadde sittet men ble forespeilet et inngrep der de skulle fjerne halvparten av innvollene mine. Til dette hadde hun ikke noe svar.
Hun fortalte at kreften jeg hadde ikke bare var hissig men av hissigste sort og at de først hadde lest feil på den latin som beskrev hvor sint den var. Etter en stund spurte jeg henne mer om hvordan de kunne ha lest feil, men da ville hun ikke snakke mer om dette og svarte at det ikke var noe å henge seg opp i. Deretter ble jeg sendt hjem igjen etter bare en time.
Da jeg fikk beskjeden om kreft i urinblæren ble jeg ikke så veldig redd. Ja, helt sant, jeg ble faktisk ikke så redd. -Hadde et lønnlig håp om og en god tro på at dette skulle ordne seg og at jeg skulle få leve videre etter å ha fått fjernet styggedommen, så jeg så frem til å få dette gjennomført.
Jeg ventet på innkalling til operasjon og fikk en tlf derifra bare noen dager før inngrepet skulle skje; operasjonen var satt opp på planen den 14. juli 2010 på Aker sykehus. Jeg måtte møte dagen før og hadde kort frist på meg.
Jeg jobbet på den tiden på politihuset i Moss. Den 9. juli pakket vi, jeg og kona mi, for å dra til Ålesund. Jeg følte veldig sterkt for å komme opp på Synnes på Vigra en siste gang (visste jo ikke hvordan dette ville ende). Så dro vi av sted, overnattet på Lillehammer og dro videre oppover for å ankomme Ålesund den 10. juli på kvelden. Vi tok inn på Scandic hotell. Jeg spurte i resepsjonen om de hadde et ledig rom med utsikt over til øya Vigra og ut på Synnes som ligger helt ytterst på øya. Det hadde de og det lå i 4. etasje, så det var en nydelig utsikt utover innseilingen til byen.
Helt fra jeg ankom byen (jeg hadde ikke vært der siden 1984), kjente jeg en merkelig og uforklarlig tilhørighet, at det var her jeg hadde røttene mine. Vi spiste en lett, men sen middag på et utested for deretter å returnere til hotellrommet. Der ringte jeg min firmenning Elisabeth og fortalte at jeg og min kone var i byen, samtidig spurte jeg om hun hadde lyst til å hilse på oss. Stor var min forbauselse da hun allerede med det samme ville komme og spurte om hun kunne ta med seg sin sønn Andre.
Det ble en hyggelig kveld. Vi tok noen øl sammen og dro ut på byen hvor det ble mer øl og senere en kort omvisning på byens uteliv. Det ble sent og jeg var noe trett da vi gikk ned til frokost. Dagen gikk med til å være ute på Vigra der vi besøkte Kåre og Randi Synnes, etter først å ha besett selve Synnesvågen og Synnes. Den 12. juli dro vi hjemover igjen og jeg møtte på Aker sykehus utpå dagen den 13. juli.
Der fikk jeg et rom og ble overlatt til meg selv. Utpå kvelden kom de to kirurgene for en siste prat og en bekreftelse på at jeg fremdeles gikk for den løsningen jeg hadde valgt. Den gikk ut på at jeg ikke ønsket noen pose på magen (urinpose), men at de laget et reservoar av 20 cm av tykktarmen. De skulle da lage et hull i magen hvor jeg kunne stikke inn et kateter og tømme reservoaret hver 4. time.
Senere på kvelden måtte jeg barbere meg over hele kroppen og så fikk jeg noe å sove på. Kl- 06:00 den 14. ble jeg vekket og gikk i dusjen for å gjøre meg klar til operasjonen som skulle starte kl 07:00.
Operasjonen varte i noe over 7 timer (ja, syv). De åpnet hele buken. Etterhvert som operasjonen skred frem brant de alle blodårene som ble kuttet over slik at jeg ikke skulle forblø. De fjernet urinblæren, prostata, sædblærer, lymfekjertler og blindtarmen. Deretter tok de 20 cm (1/3 del) av tykktarmen for å lage dette reservoaet som skulle samle opp urinen, da jeg nå ikke lenger hadde noen urinblære. Deretter puttet de alle innvollene på plass. Så sydde de meg igjen med over 40 sting.
Utpå kvelden våknet jeg fra narkosen til et smertehelvete uten like. Jeg lå med smertepumpe, men den coctailen av morfin og annet de hadde blandet hadde ikke noen særlig virkning på meg, så jeg ble liggende og skrike av smerter. Anestesilegene jobbet på spreng for å finne noe som virket og etterhvert fikk jeg en annen blanding. Denne blandingen slo meg helt ut, noe som visstnok var farlig, så de gikk tilbake til den første igjen, noe som medførte nok en runde med uutholdelige smerter. Slik holdt de på en stund med bytte av smertestillende over noen dager, uten at de fant noen varig løsning.
Helt neddopet gikk jeg inn i en drømmetilstand der marerittene florerte. Jeg fikk de grusomste syner og våknet badet i svette hivende etter pusten, redd og helt forskremt, så virkelig opplevdes det. Blant annet opplevde jeg et mareritt der jeg lå midt i en haug av lik på en av nazistenes utrydningsleire under annen verdenskrig. Selv om jeg var meg bevisst at det var drøm og ikke virkelighet, kunne jeg kjenne en sterk frykt og opplevde det ubehagelig å ligge på alenerom.
Nå kunne jeg ane hvordan det må oppleves å hallusinere. Nå kunne jeg få en flik inn i den verden de opplever, de jeg jobbet med på post 10 på Veum sykehus, de akutt psykotiske, paranoide schizofrene. Det var et helvete og jeg unner ikke min verste fiende å oppleve noe lignende. Slik lå jeg et par døgn og hadde det helt forferdelig. Hver dag våknet jeg opp til et helvete, badet i svette og frykt og med de grusomste smerter. Jeg måtte opp og stå allerede dagen etter, men først etter over en uke klarte jeg å gå for egen maskin. Skal ikke gå for mye i detaljer her, men kan opplyse om at det som måtte være å berette, stort sett består av mye udelikate detaljer.
Til slutt koblet de meg fra smertepumpen og besluttet å gi meg morfin peroralt (gjennom munnen) istedet. Nå kunne jeg ta stativet med meg og gå i gangene. Riktignok ganske ustøtt og meget ruset, proppet som jeg var med Morfin + diverse. Jeg var svak, ustø og introvert i blikket, men jeg var oppe av sengen igjen og jeg gikk for egen maskin HURRA!!!!!
Etter 13 (tretten) døgn kunne jeg endelig forsøke meg med en halv kopp med tynn suppe. Ja 13 døgn uten fast føde, kun ved drypp inn gjennom en kanyle i halsen. Etter noen dager med suppe og en halv skive loff kunne jeg endelig bestille meg en kald vørterøl og en skive brød. For etter enda noen dager å kunne forsøke meg på en lettere middag.
Midt oppe i dette lå jeg med en masse slanger inn i kroppen (antar det var en 8 – 10 ulike). Enkelte så lange som opp til en 30 – 40 cm lange, samt to slanger som tappet reservoaret for urin ned til to poser som hang på sengen. Jeg skal spare mine lesere for udelikate detaljer, men kan kort opplyse om at jeg både kastet opp og gjorde på meg flere ganger i døgnet, noe som medførte en masse arbeid for de flotte sykepleierne jeg hadde rundt meg og som var helt jævlig for meg som hater å belaste andre med slikt.
Jeg var fremdeles ikke redd, tro meg, jeg var overbevist om at dette skulle ordne seg bare de fikk skjært vekk utysket. Det var noen helvetes uker på Aker og de første dagene og ukene opplevde jeg et mareritt. Men all erfaring tidligere i livet har lært meg, at bare man slåss tilbake, eller orker å stå i det vanskelige over tid, så vil alt ordne seg.
Min primære sykepleierkontakt Renate var en ubetalelig personlighet. Hun var litt rocka, hes stemme, liten og vever, men med en stå-på-vilje og et engasjement det står respekt og beundring av. Nettopp utdannet som kreftsykepleier etter å ha jobbet som ordinær sykepleier noen år.
En morgen våkner jeg, helt utmattet og orker ikke tenke på å gjennomleve nok en dag fylt av smerter og uvisshet. Når Renate kommer for å foreta morgenstellet så sier jeg at jeg ikke orker mer. På sin friske harstaddialekt repliserer hun at “joda Eivind, så klart du orker, du har jo ikke noe valg”. Som den etterrettelige sosionomen jeg er, svarer jeg helt i tråd med lærebøkene; “joda Renate; vi har alle et valg, det er alltid en annen mulighet i livet”. Hun ser på meg med uutgrunnelige øyne, lyser opp i et smil og sier, «men denne gangen har du ikke noe valg, du må bare kjempe videre”. Jeg svarer temmelig nedbrutt, men allikevel med en spøkefull undertone; “du kan gi meg en kule i panna!” Hun svarer da grav alvorlig, at «ok, Eivind; vi ser på det frem til klokken er halv ett; er du ikke bedre da, så skyt æ dæ!” Dette får meg til å smile og jeg kjenner livslysten komme tilbake. For meg har humor alltid vært viktig i den kampen vi står i midt i livets ubøyelige realiteter.
Hver dag kom de inn og stelte meg, like blide og imøtekommende.Den tøffe Renate, pliktoppfyllende Inger Johanne og den med dødsforakt pågående og med masse tatoveringer Camilla, som tålte en masse fysiske uhumskheter. Hver gang jeg var uheldig og både gjorde på meg og kastet opp på en gang, så var det langt de fleste gangene Camilla som var den uheldige på vakt. Jeg simpelthen lå badet i uhumskheter. men allikevel, de var alltid smilende og ivaretok meg på den beste måte. Forbilledlig spør du meg. Jentene var supre, jeg elsker dem og når jeg er på kontroller på Aker, er jeg alltid oppe for å slå av en prat og få en klem av de som er på vakt. De gjør en jobb det står respekt av. De er engler i hvitt.
Ette å ha ligget på Aker i seks uker ble jeg sendt videre til et rehabiliteringssted ute i Bærum. Husker ikke nå hva det het der, men Quisling skulle riktignok ha tatt beslag i stedet under krigen for å innlosjere unge ariske mennesker av begge kjønn slik at de kunne formere seg og befolke verden med den, i hans nazistiske og forskrudde overbevisning ariske og overmenneskelige fullkommenhet.
Der skulle jeg være i 14 dager på statens bekostning, noe som tilsvarte 1 500 kr pr døgn. Herrejemini og galemathias. Alt ble feil fra begynnelsen. Der bodde stort sett bare 80 – 90 åringer og jeg ble plassert ved et bord med en med Parkinson som skalv så ille at han poppet løskokte egg utover duken, samtidig som han satt og klinte med senneps- og tomatsild utover både fjes og duken. På min andre side fikk jeg være bordkavaler for en ualminnelig høflig kvinne fra Vadsø på 88 år som fortalte meg 3 -4 ganger under hvert måltid (vi spiste 3 ganger pr dag) at hun hadde jobbet 30 år i vegvesenet. jeg svarte like høflig hver gang at; «Jøss! det var jammen ikke verst» og unnlot å fortelle at i disse dager er trofasthet mot arbeidsgiver over mange år ikke lenger et pre, men stagnasjon.
Rett ovenfor meg satt en kvinne og klaget på sen servering og høye priser på alkohol (vi kunne få kjøpt vin og øl der). Vi måtte også sitte ved de samme plassene hver dag.
Han med Parkinson fortalte meg ved hvert måltid at han hadde fjernet prostata og at han opplevde dette som meget traumatisk, dette måtte jeg sitte og høre på ved hvert bidige måltid. Selv hadde jeg fjernet både prostata, urinblæren, lymfekjertlene, sædblærer og blindtarmen. Skulle jeg fortelle det, nei, jeg valgte å la mannen leve i lykkelig uvitenhet om at hans traume var helt enestående sett over europeisk skala. Videre hadde jeg tatt 2/3-deler av tykktarmen og laget et reservoar for oppsamling av urin. Jeg legger til at jeg var så syk de første dagene at jeg måtte støtte meg til veggene når jeg gikk ned til måltidene. Resten av døgnet var jeg overlatt til meg selv.
Ved et tilfelle spurte jeg en ansatt om hvordan tv’en virket. Jeg fikk da bare en skuldertrekning og et svar om at slikt visste hun ikke noe om “hun bare jobbet der”. Hun var visstnok sykepleier og de er riktignok ikke utdannet innen svakstrøm, men herrejemini, for et svar. Nå skal det legges til at alle ansatte ikke var av hennes kaliber, men som helhet å betrakte, var oppholdet en gedigen nedtur. Jeg hadde to ganger besøk av en gammel kompis. PNL, som også mente at dette stedet ikke var noe for meg.
Jeg kom hjem etter å ha blitt hentet av Jon Ragnar og ringte til hjemmesykepleien i Onsøy. De kom hver formiddag og skiftet på såret, flotte pliktoppfyllende jenter det også og jeg fikk til og med besøk av sykepleier Tanja som jeg hadde jobbet sammen med innen psykiatrien, men som nå hadde begynt i hjemmesykepleien.
I studietiden hadde jeg jobbet både innen akuttpsykiatrien på Veum og kjørt hjemmesykepleien på Østsiden eller “Øssia” som vi sier som er vokst opp på den siden av ælva. Så jeg var ikke helt ukjent med hvordan man møter medmennesker i krise.
Da jeg fjernet svulsten på Moss sykehus 14. mars 2010, sto jeg foran en gedigen oppgave. Jeg hadde skoleåret 2005/06 tatt alle fagene på videregående. Høsten 2006 og frem til 4 året på Diakonhjemmet høgskole studerte jeg sosialt arbeid. Denne våren 2010 skulle jeg avlegge Bacheloroppgaven, den avgjørende og siste eksamen for å kunne kalle meg sosionom. Jeg var syk, hadde hatt et større inngrep for å fjerne svulsten, klarte ikke sitte oppreist og hadde en tidsfrist på å levere inn en oppgave på 8000 ord +, – 10%.
Jeg bestemte meg for at på skjærtorsdag skulle jeg ihvertfall sitte en eller max to timer å skrive, noe jeg klarte med stort besvær. Jeg hadde valgt å skrive om straffegjennomføring i frihet (alternativer til fengselsstraff og forskning på dette). jeg kom i mål under store smerter og fikk en karakter som lå midt på treet. Nå hadde jeg nådd målet, nå etter 5 års skolegang og full jobbing ved siden av, var jeg endelig blitt sosionom.
Jeg legger til at det siste året på høgskolen jobbet jeg fulltidsstilling i kriminalomsorgen + hver tredje helg på Veum. Da sett bort i fra etter operasjonen 14 mars. Nå sto jeg med papirene i hånden og da jeg var overbevist om at jeg etter nok en operasjon 14. juli på Aker skulle bli helt frisk, søkte jeg i mitt naive overmot på en ettårig videreutdanning på Diakonhjemmet; “konflikthåndtering/ mekling”.
Helst til sist en liten anekdote fra urologisk avdeling på Aker der jeg lå i 6 eller var det 7 uker. Jeg hadde med meg en bok som het “URO” av den kjente psykiateren Finn Skårderud, en bok jeg lenge hadde hatt på vent og som omhandlet diverse psykiatri og i særdeleshet spiseforstyrrelser.
Helt til en dag da misforståelsen ble ryddet av veien og vi fikk avklart at “URO” ikke dreide seg om urologi, slik de hadde trodd, men om god gammeldags psykiatri/ psykologi. Uro er jo en hyppig brukt forkortelse for urologi innen somatikken. Jøss, boken var en murstein, de må ha levd i en boble av impressiv målløshet, boken var på 450, kanskje 500 sider, antagelig første gang en pasient på “Urologisk” satt fordypet i det emnet der på avdelingen. Godt vi fikk oppklart dette. Jeg legger til at dette da dreide seg om de to siste ukene av innleggelsen. Før det orket jeg ikke å lese noe som helst. Boken var imidlertid flott og anbefales på det varmeste.
—
Jeg glemte å fortelle noe :
Etter å ha ligget syk ca. tre uker etter operasjonen, ble det besluttet at jeg skulle ha blodoverføring. Det ble injisert blod (en halv liter) sånn ved kveldsmaten. Jeg lå der og spiste brødskive med reker og fiskepudding mens blodet strømmet inn gjennom en kanyle i halsen. En sykepleier spurte meg hvordan jeg kunne orke og spise fiskepudding når jeg lå med det mørkerøde blodet som ble overført til meg fra posen som hang på et stativ ved siden av meg. Jeg fortalte henne at jeg var pølsemaker og hadde jobbet med slakt i nesten 30 år, så blod var ikke noe problem for meg. Så langt, alt godt.
Utover kvelden begynte jeg å fryse og spurte om det var normalt ved blodoverføringer. Jeg fikk til svar at vi reagerte forskjellig vi mennesker. Jeg sovnet, men våknet ut på natten av at jeg frøs mer og mer og de tok et blodtrykk. Det var nesten fatalt; 80 over 45 er jo ekstremt lavt, og de tilkalte lege. Denne legen bestemte at jeg skulle få målt blodtrykket hver halvtime og om det gikk under 80/ 40 så skulle jeg kjøres på intensiven umiddelbart. En av mine flotte sykepleiere Camilla (hun med alle tatoveringene) hadde ansvaret for dette utover natten og den siste gangen hun målte blodtrykket mitt var kl- 06:00 på morgenen. da var det på 82/46. Hun sa til meg at hun kom tilbake om en halvtime så hørte jeg døren til mitt enerom gikk igjen og hun var vekk.
Umiddelbart etterpå skjedde følgende; jeg begynte å skjelve noe voldsomt (hele sengen sto og hoppet), jeg fikk de sterkeste frostrier og fikk ikke pustet. Panikken kom. Det å ikke få oksygen er helt forferdelig, jeg ble kjemperedd. Så dro jeg i snoren etter hjelp, men minuttene gikk uten at noe skjedde. Jeg fikk ikke puste og tenkte at; nå dør jeg. Det var over 30 pasienter på avdelingen og kun tre sykepleiere på vakt. Jeg var sikker på at jeg skulle dø før noen kom og minuttene sneglet seg avsted. Så kom Camilla inn døren og hun forsto med en gang at noe var helt galt da jeg var helt blå rundt leppene og hev etter pusten. Hun trykket på alarmen og jeg hørte et smell av glass og kopper ute på gangen, Hørte etterpå at det var Wendy (en annen sykepleier) som kastet fra seg et brett med glass og kopper og sprang mot mitt rom. Rett etterpå kom akutteamet, rommet fyltes opp av 5 – leger 2 anestesileger og en haug av sykepleiere. De klarte ikke å få i gang pusten min og jeg kjente frykten ta meg. Ikke redselen for døden, men det var bare helt grusomt å ikke få puste. De holdt på med masker og oksygentilførsel gjennom slanger og etter en lang stund roet det seg og jeg ble kjørt ned på intensiven.
I mellomtiden mens dette sto på hadde de ringt hjem og vekket Torill, konen min, og bedt henne komme innover til Oslo umiddelbart for de visste ikke om de klarte å redde meg og at jeg kanskje kom til å dø. Hun ringte min eldste datter og de tok bussen innover da sykehuset frarådet henne å kjøre selv.
Jeg er seig, jeg kjempet i mot og overlevde. Våknet på intensiven, riktignok helt utmattet, men i live.Julie og Torill kom og jeg fikk såvidt snakket litt med dem før jeg sovnet igjen. Uover dagen kom en lege og fortalte at han var av den oppfatning at anfallet var utløst av sterk angst. På tross av min dårlige forfatning ble jeg kjempesint og eksploderte av sinne. ANGST!!! JEG???? Har da vel for pokker aldri vært plaget av angst. Jeg har jobbet med angst på Veum sykehus i flere år og vet godt hva angst er. Jeg hadde det i alle fall ikke. Virket som om han skjønte det, for han forsvant umiddelbart. Hadde han ikke gått hadde jeg tatt tak i skjortebrystet hans (hånden min var allerede på vei opp).
To dager senere hadde de funnet ut hva som hadde skjedd. Blodet jeg fikk overført var infisert og fullt av bakterier og jeg hadde gått inn i noe som på fagspråket kalles “sepsis”. Jeg hadde med andre ord fått en kraftig blodforgiftning. ANGSTANFALL!!!!! Helsike heller.
Ut i slutten av september var jeg tilbake på jobb og var før jul inne to ganger på Aker sykehus for en kontroll, siste gang den 1. desember. Da tok de røntgen av reservoaret mitt samt bilder av thorax ( brystregionen). Jeg var kvitt kreften, jeg var begynt på videreutdanning i september og jeg var i full jobb, selv om jeg slet med å klare å komme meg på skolen (Diakonhjemmet i Oslo), den første uken i september. Livet smilte til meg igjen og etter fire år på grunnutdanningen kunne jeg endelig begynne å fordype meg i det som interesserte meg aller mest; KONFLIKHÅNDTERING/ MEKLING, noe som skulle vare et helt skoleår.
Første uken i januar 2011 ringte min tlf da jeg satt på kontoret. Det var doktor Geiran fra Aker og jeg kjente hårene på armene reise seg. Han pleide aldri å ringe meg og jeg skjønte med en gang at nå var det noe alvorlig galt. For første gang var jeg skikkelig redd. Han spurte om jeg kunne komme innover for en prat, for de hadde funnet noe på bildene som gjorde at de måtte gi meg mer behandling. Han ga meg time kl. 09:00 allerede neste morgen. Jeg ringte min søster Marianne som er sykepleier og hun var med innover.
Hele veien innover i bilen kjente jeg på frykten. Var det spredning….i så fall hvor? Til skjelettet? Leveren? Jeg ble vist inn til dr. Geiran og han fortalte at kreften hadde spredd seg til begge lungene og at han hadde tatt kontakt med sykehuset Østfold som nå skulle gi meg cellegift, eller kjemoterapi som det heter på fagspråket.Han lot meg imidlertid ha et håp om at dette også kunne la seg ordne og at jeg kunne bli nogenlunde frisk igjen. Jeg kjørte Marianne hjem og dro deretter på jobb hvor jeg fortalte mine kolleger hva som hadde skjedd.
Neste uke møtte jeg på sykehuset Østfold, på Poliklinikk for kreft og blodsykdommer. Bare det å se dette skiltet på utsiden av avdelingen virket skremmende, nå var jeg blitt alvorlig syk, jeg befant meg plutselig på den mest skremmende sykehusavdelingen av alle. Flere av pasientene var tydelig kreftsyke, tynne og avmagrede og uten hår på kroppen. Jeg ville ikke bli sånn, jeg ville leve og bestemte meg der og da for at jeg skulle kjempe alt jeg kunne. Jeg hadde jo fremdeles et håp om at behandlingen skulle hjelpe.
Så langt var det et håp. Da jeg kom inn til onkologen (kreftlege), fikk jeg beskjed om at det var flere bittesmå ondartede svulster i begge lungene og at jeg mest sannsynlig kom til å dø av dette, hvis det da ikke skjedde noe annet i mellomtiden.
De skulle sette i gang med cellegift og i beste fall ville de kunne klare å sette svulstene i hvilemodus, slik at de kunne forsinke prosessen og gi meg mer tid før jeg forlot denne verden. Ubarmhjertig og hjerterått, men ingenting å gjøre ved. Slaget var allerede tapt, jeg hadde bare en ting å kjempe for og det var å holde døden på avstand så lenge det er mulig. Jeg ville gi alt. Døden skulle ikke få meg uten kamp. Det vi alle frykter mest av alt og som vi ikke orker å forholde oss til var nå for meg blitt en realitet. Jeg skulle dø av kreft i lungene.
Hva skulle jeg gjøre…..jo, gå på jobb. Gjøre helt normale ting, skyve sykdommen i bakgrunnen og forsøke å være så normal som mulig, så lenge jeg kunne. Jeg nektet å legge meg ned og være syk. Jeg ville fremdeles være med i livet, jobbe og ha det godt. Så jeg gikk rett på jobb og i intervju på en stilling jeg hadde søkt på. Men først fikk jeg ordet på et møte vi hadde der jeg fikk fortelle alle mine kolleger på en gang, hva som hadde skjedd.
Før møtet startet ga sjefen ordet til meg og jeg fortalte alle sammen (vi er nesten 25 stk), at jeg hadde fått uhelbredelig kreft i lungene og at jeg nå visste hva jeg kom til å dø av. Samtidig ba jeg alle mine kolleger, så langt det lot seg gjøre å behandle meg som om ingenting hadde skjedd. Jeg sa at jeg forsto at det kunne bli vanskelig, men at det var mitt ønske. Jeg ville være normal så lenge som mulig og ikke bli tatt ekstra hensyn til. Ingen skulle få lov å ynke seg over meg, jeg er ingen stakkar som alle skal ta hensyn til hele tiden.
Nå gikk jeg inn i en periode som varte et par måneders tid, hvor jeg forsøkte å forstå hva som skjedde. Jeg skulle dø, jeg hadde blærekreftmetastaser i begge lungene og jeg visste ikke hvor lenge jeg hadde igjen å leve, eller hvor fæl cellegiftbehandlingene kom til å bli. Den 2. februar 2011 fikk jeg min første cellegiftbehandling og den var bare helt forferdelig. Jeg ville heller dø, enn å holde det ut. Kroppen dirret som om de ga meg elektriske støt. Jeg var kvalm, utmattet og kjente på et så sterkt ubehag at jeg tenkte det ville være bedre å dø enn å utholde dette. En natt jeg skulle på toalettet våknet jeg på gulvet, da jeg hadde besvimt og slått pannen i flisveggen på badet. Jeg reiste meg opp for å forsøke å tømme reservoaret enda en gang og våknet av at jeg lå med hodet mellom toilettskålen og veggen med en stor kul i bakhodet, etter et ublidt møte med veggen enda en gang, etter å ha besvimt for andre gang. Jeg klarte etterhvert å få tømt og kom meg ned i sengen igjen. Etter en uke var jeg tilbake på jobb, utmattet, kvalm og utenfor, men jeg var med, jeg var tilbake…YESS!
Jeg jobbet på politistasjonen i Moss på denne tiden og i bussen på vei til Moss holdt jeg på å kaste opp inne på bussen kl- 07:00 på morgenen. Det var 15 kalde minusgrader ute og vi befant oss på Rådesletta. Jeg kunne jo ikke gå av her. Jeg hev innpå noe kvalmestillende medisin og det ga seg noe. 07:40 trampet jeg inn på politistasjonen og ned på kontoret mitt, slo på pc’en og satte over kaffen. Jeg var “back in business»…WOW. Jeg var ikke syk jeg, neida, helt normal, akkurat som alle andre…..
Nå vet jeg at jeg har sort belte i fortrengning…..heldigvis….hva skulle jeg ellers gjort….vært hjemme i sengen og grått og forbannet døden?
Nei! jeg valgte heller å prise livet. Så mye hadde jeg aldri før elsket livet, jeg nøt hvert sekund. Jeg pustet inn i dype drag og var fremdeles med i samfunnslivet, fremdeles i jobb, fremdeles en del av et miljø og i en jobb jeg elsker. Ingenting er som å jobbe med mennesker. Når jeg får en klient inn på kontoret, lukker døren og sitter i samtaler. Da er yrkeslivet på sitt beste, da svinger det og da er jeg i mitt ess.
Jeg har kreftsvulster i begge lungene ja! Men ikke pokker om jeg skal gi meg før jeg er nødt… Nå startet kampen. Med kurer hver tredje uke, hvorav en uke dausjuk i sengen og to uker på jogg og så ny kur og på’n igjen…
Livet er fantastisk, det er verdt å kjempe for og det kan være utrolig flott…
Jeg må ta med en annen historie: I oktober 2012 fikk jeg to ulike cellegifter. Carboplatin og Taxol. Dette er cellegifttyper som for noen år siden kun ble gitt ved behandling av eggstokkreft og da ved gynekologisk avdeling. Etterhvert ble den også gitt ved enkelte typer av brystkreft, for deretter ved enkelte typer kreft i lungevevet. Imidlertid ble den gitt kun til kvinner. De fant plutselig ut at denne skulle prøves ut på meg. Så jeg ble da den første mann i Østfold som fikk denne typen kjemoterapi. Ved en inkurie ble jeg derfor innrullert ved gynekologisk, da denne behandlingen tidligere kun ble gitt der. Hva som er artig er jo at jeg har sortert under gynekologisk i seks uker. Ikke mange menn som har vært det? Denne behandlingen er da ikke forskningbasert/ ha dokumentert effekt. Derav eksperimentell behandling. De var nemlig nøye med å understreke at den var nettopp det, eksperimentell altså.
Her slutter Eivinds egen beretning. Han ble for syk og for opptatt med andre ting til å ta skrivingen videre. Skrivingen var jo heller ikke for hans egen del, men for andres.
Eivind ble etter hvert kjent med at det nylig hadde blitt dannet en organisasjon for blærekreftpasienter. Han ble med der og var på møter i Gamlebyen i Fredrikstad og på Ahus, delte ut informasjonsbrosjyrer på stand på Fredrikstad Torg. Da organisasjonens første styreleder ønsket å fratre og ingen annen stilte opp, rakk Eivind opp handa og sa noe i retning av at «hvis ingen andre kan ta den jobben, skal da jammen meg jeg klare det selv om jeg lever med kreft med spredning!» Da hadde han vært gjennom noe sånt som et tredvetalls cellegiftkurer.
Som han har fortalt selv, elsket han humor. Med kroppen smekkfull av cellegift og nesten uten krefter trampet han bortover korridoren på jobb og ropte: «Dead man walking!» mens han holdt på å flire seg i hjel.
Eivind var styreleder i organisasjonen i om lag ett år. Selveste 17. mai 2014 var det hans tur til å si takk for livet og reise til et bedre sted.
En bedre dag å reise på har knapt noen hatt. Sola strålte, bjørkene lyste grønt og flaggene vaiet. Eivind rakk over 40 cellegiftkurer i alt, et formidabelt antall, i tillegg til jobb nesten til det siste. Han stilte opp for foreningen på portrettintervju med NRK og gjorde alt han maktet for å sette fokus på denne sykdommen.
Vi bærer arven etter Eivind videre så godt vi kan, og håper flest mulig tar i et tak med oss for å redde flest mulig liv fra denne grusomme sykdommen.