fbpx

Instiladrin – når BCG ikke virker

Tenk deg situasjonen: Du har heldigvis blitt diagnostisert med blærekreft før svineriet har spredt seg til resten av kroppen. Du ble operert, men så kom det tilbakefall med nye svulster i blæra som også ble fjernet kirugisk. Etter det ble du satt på BCG-skyllinger. Så: På en av cystoskopi-kontrollene etter at BCG-behandlinga er startet opp, oppdager urologen noe. Au da. Nye svulster etter at BCG er igangsatt tolkes som tegn på at BCG-behandlingen ikke virker; du er blant de ca. 30 % uheldige som havner i denne kategorien.

Vanlig prosedyre da er å tilby fjerning av hele blæra (+ tilhørende herligheter) og anlegge ny urinavledning som det så fint heter – man må jo få urinen ut av kroppen på en eller annen måte. Hvis du ikke kan opereres blir du tilbudt strålebehandling med de bivirkninger og seneffekter det medfører.

Du har aldri følt slik kjærlighet til et unnseelig, ballongformet stykke bindevev ispedd muskelfibre, nerver og litt annet småtteri, som da. Beina krysser seg helt naturlig. Kunne det finnes et annet alternativ?

Forskerne har full forståelse for og medfølelse med din opplevelse! En av forskergruppene som jobber med nettopp dette, prøver å løse problemet med genterapi. Les et presseoppslag om dette her. Eller her.

Genterapi er klipp og lim. Det kan sammenlignes med mye annet håndverk, fra tømring hvor man skifter en del av en stokk eller bjelke, til julelenkereparasjon på kjøkkenbordet i adventstiden. Det må bare skaleres ned til å passe inn i cellene i slimhinna i blæra, og da må sag og saks, beslag og limtube erstattes med proteinmaskiner og virus.

Viruset brukes som “vektor”. Det er omtrent det samme som en lastebil: Det tar med seg den DNA-biten som skal skjøtes inn, altså den nye bjelken, inn i cella. Det er det virus gjør: De baner seg vei inn i celler og bruker de tingene som er der inne til å formere seg selv, gå ut igjen og spre seg til nye celler hvor prosessen gjentas. Sånn får man spredt influensa og andre godsaker i en hel verdensbefolkning.

Tilbake til genterapien. -Klippe og lime DNA? Uten å gå for mye inn på dette, klippes det og limes det i DNA-et i cellene dine hele tiden. Alle steder hvor det forekommer kopiering av DNA for å lage nye datterceller, oppstår det feil i kopieringen. Denne blir reparert ved at en maskin, bestående av en klump med bestemte proteiner nøye satt sammen, kjører som en berg-og-dalbanevogn langs DNA-tråden og reparerer feilene ved å klippe ut de gale elementene og sette inn de riktige. Helt magisk, og helt virkelig.

Samme klipp-og-lim-metode, bare med en annen proteinmaskin, brukes for å endre gensekvenser på bestemte steder i DNA-et, inne i cellekjernen, slik at cellen slutter å være kreftcelle og blir snill og medgjørlig slimhinnecelle i stedet.

Så var det altså disse forskerne som har laget et genterapisystem som skal reparere kreftceller i blære. Den studien som det her vises til, ble gjort for å få en pekepinn på hvor trygg og hvor effektiv denne metoden var. Det de fant, var at ingen døde av den. Bra start! Det var heller ingen veldig alvorlige bivirkninger, men av 157 deltagere var det likevel 3 som trakk seg fra studien på grunn av bivirkninger. Ca. 70 % opplevde en eller annen form for bivirkning, den vanligste var irritasjon ved vannlating. Nesten 30 % opplevde altså ingen bivirkninger av behandlingen i det hele tatt.

Assessment
Period
CIS ± Ta/T1 Disease (n=103) CR
(% [n])
High-Grade Ta/T1 Papillary Disease
(non CIS)(n=48) HGRF Survival (% [n])
Month 353.4% (55)72.9% (35)
Month 640.8% (42)62.5% (30)
Month 935.0% (36)58.3% (28)
Month 1224.3% (25)43.8% (21)

Men kom til poenget: virket den? Vent nå. Her må vi skille mellom de som hadde CIS (carcinoma in situ, flate svulster som nesten ikke synes) og de som hadde papillære svulster. De siste er de som ligner på sjøanemoner eller blomkål. Den første typen er skumlest, den siste er vanligst.
Vi starter med CIS. Over halvparten, 55 av 103, hadde ingen tegn til svulster, “complete response”, på kontroll etter 3 måneder. Av de med papillære svulster var det 73 % som ikke hadde tegn til sykdom etter 3 mnd. Går vi til ettårskontrollen var det “complete response” hos en fjerdedel av de med CIS og nesten 44 % av de med papillære svulster.

OK. En fjerdedel (CIS) eller nesten halvparten (papillære). Er det bra eller dårlig? Det vet vi ikke ennå. Hvis bare hhv. en fjerdedel og nesten halvparten får utsatt cystectomien et år er det kanskje ikke så mye å tjene på dette. Men hvis noen av disse er varig friske er det bra. Det er også bra hvis så mange er uten tilbakefall i, la oss si, 5 år. Og hvis man i tillegg kan finne biomarkører som kan peke ut de pasientene som vil ha langvarig, evt. varig, effekt av denne terapien, vil det jo være supert! Halvparten så mange blærer å fjerne, eller 5 år til med egen blære, er en stor forbedring både for pasienter og helsevesenet.

Dette er forskning på ganske grunnleggende nivå. Det er langt frem. Men for hver ny studie som publiseres blir det mer kunnskap å klatre på for de andre som også driver med forskning på blærekreft, på kreft generelt eller på human biologi i det hele tatt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.